Gaula Natursenter - fra fjell til fjord

Gaula

Gaula har gjennom tidene blitt regnet som en av de beste lakseelvene i landet. I Sør-Trøndelag er den en suveren ener når det gjelder utstrekning, fangststatistikk og økonomisk utnyttelse. På laksestatistikken har Gaula alltid figurert blant de beste vassdragene i landet. 
 
Årlig blir det fisket mellom 20 og 50 tonn med enkelte unntak. Gaula er lakseførende opp til Eafossen i Holtålen, en strekning på 113 km. Total lakseførende strekning med sideelvene er ca. 200 km. Gaulas nedslagsfelt dekker 3659 km2 og renner gjennom Holtålen, Midtre Gauldal og Melhus kommune på sin vei til Gaulosen og sjøen.
Laksefisket har fra gammelt av vært en del av næringsgrunnlaget for folk som bosatte seg langs elva. Fram til begynnelsen av 1800-tallet brukte grunneiere og andre bygdefolk laksen som en viktig og sikker matressurs.

Rundt 1820 kom rike engelskmenn til Norge for å fiske laks. Gaula ble fort kjent som ei god lakseelv. Til å begynne med var leia for fisket liten, men de la likevel igjen en del penger gjennom leie av tjenestefolk, for eksempel roere, kleppere, kokker og sjåfører osv. Etter hvert som flere og flere fiskere kom til elva skjønte grunneierne at det var penger å hente på utleie av laksevald, og tok seg bedre betalt. 'Engelskmannstida', som denne perioden ble kalt, ble en gullalder for Gauldalen og førte til nybygging på gårdene og vekst i bygdesamfunnet.

Etter århundreskiftet ble det mindre og mindre laks i Gaula, og de engelske laksefiskerne ble etter hvert færre. Etter 1. verdenskrig begynte det imidlertid å komme fiskere fra andre land, samtidig som norske sportsfiskere økte i antall.


På 1950-tallet ble det organisert elveeierlag og det ble åpnet for salg av fiskekort til alle som ønsket å prøve fiskelykken. Redskapsbruken har vært forskjellig i de ulike tidsepokene. Lystergaffel, hølgarn, strømgarn og not er noen av de mest kjente gamle redskapene. Engelskmennenes sportsfiske var knyttet til stangfiske, og i dag blir fluefiske regnet som det mest populære. 

Gaula er fremdeles kjent som ei flomelv der vannføringen går fort opp og ned på grunn av liten innsjø andel i nedslagsfeltet. For å redusere skadeomfanget på bebyggelse og dyrket jord i forbindelse med flom, er det bygd nærmere 7 mil med elveforbygning langs Gaula. Elvebunnen i Gaula er dekket av et lag med stein/grus og blir på grunn av de store svingningene i vannføring karakterisert som en effektiv masseførende elv. I løpet av perioden 1950 til 1985 ble det tatt ut 4 mill. m3 grus fra elvebunnen i Gaula mellom Gaulosen og Kotsøy. På grunn av uheldige konsekvenser som følge av grusuttaket, ble det under utarbeidelse av flerbruksplanen for Gaula innført uttaksstopp for grus nedenfor Gaulfossen.

I 1986 vedtok Stortinget at Gaula skulle vernes mot vassdragsreguleringer. Et av argumentene bak denne viktige beslutningen var hensynet til Gaulas store laks- og sjøørretstamme.